Slektspodcast

3 tilbakemeldinger på “Slekts Podcast Episode 6”

1. Valerius Hildonen Nilsen sier:
   fredag 1. februar 2008 klokken 21:29

   Ja, med det en finner via Internett gjør det langt lettere i dag enn da ikke Internett eksisterte eller at det ikke var så mye linker til slektsgranskings muligheter. Da måtte en kanskje begynne på bilbioteket, hvis en hadde snakket med nærmeste slekt, foreldre, besteforeldre som kunne gi en del opplysninger, i startfasen.

   Så var det å få tak i annen materiale, folketellingene som antageligvis var mulig å få tak i på biblioteket. Videre så var det å låne mikrofilmer på biblioteket, om en ikke hadde en mikrofilm fremviser selv, ja så var det å få tid på biblioteket til å låne deres mirkofilmfremviser. Så var det bare å begynne å bla, og bla, notere seg navn en fant som var mulige aktuelle personer. Kryssjekke og dobbelsjekke.

   Det kunne bli mange timer, og andre sto ofte i kø for å få sett sine mikrofilmer. På åttitallet ble det utgitt en del dataoversikter over kirkebøker som var nedskrevet fra kirkebøkerne og lagt inn med alfabetiske lister på fornavn, etternavn bosted, barnets fornavn osv. osv. Men det gjaldt bare en del kommuner i landet hvor en fikk laget dette. En forganger til digitalarkivet. Disse heftene kunne en få bestilt og det gjorde jobben lettere, og en slapp å studere en del tungtleselige mikrofilmer.

   Andre kilder måtte en på riksarkivet, eller andre steder for å finne, som bibliotekene som var ganske hjelpsomme til å hjelpe, bestille bøker, gards- og ættesaga bøker, bygdebøker osv.

   Det var tidkrevende og ikke noen enkle løsninger, en kunne kjøpe mikrofilmer, og mye annet. Slektsbøker fantes det også, men kanskje ikke for det området du var ute etter å finne ut av.

   Ofte var det slik at akkurat det du søkte etter fantes ikke der du trodde det skulle finnes, det var ikke utgitt noen slekts eller gards- og ættesaga bøker.

   Gravminner på Internett!
   Vel, så enkelt var det ikke før, da måtte du selv oppsøke kirkegårdene for å går fra grav til grav, studere og lese, og gjøre igjen notater, det hendte du skrev ned navnene på alle gravstøttene, fordi du visste i utgangspunktet at i denne bygda hadde du mye slekt, eller hadde store muligheter for å finne dem, der.

   Det fantes noen gamle bøker med dødsannonser, eller døds og begravelse dato på personer, men heller ikke disse var fullt dekkende.

   Problemet var jo også hvis slekta var spredt på forskjellige deler av landet og i utlandet, det gjorde jobben enda mer komplisert. Kanskje de som kunne si noe, fortelle noe var døde for mange, mange år siden.

   Så da var det å bruke ferier og slikt til å ha med materiale som kunne lede deg innpå personer i din slekt, nye besøk på kirkegårder og kanskje på biblioteket og andre steder.

   Det var kanskje et lokal historisk lag på stedet, visste de noe, var det noen som drev med å lage slektsbok, var det folk der som drev med å spore opp sin slekt, andres?

   Var det mulig i løpet av noen dager å få kontakt, rakk du alt, kanskje i løpet av noen timer. Du var kanskje ikke alene på ferie, ville de bruke ferien til å tusle rundt fra grav til grav på en kirkegård?

   Ja, Internett har gjort det lettere og jeg bruke r mange ganger når jeg leser om en person fra gamle dager, ta fram digitalarkviet, de scannede kirebøkerne og se hva jeg finner ut. Når ble han eller hun født, fødselsdato, dåpsdato, konfirmert, gift, død osv.

   Mange ganger tar det ikke lange tiden, andre ganger er det litt mer komplisert for du har ikke så mye å gå etter.

   Fordelen med å gjøre det er at en får trening i å søke, trening i å lese gamle kirkebøker osv.

   Akkurat nå jobber jeg med et drap som skjedde på begynnelsen av forrige århundre, og jeg går tilbake i de to slektene som var involdvert, den dreptes slekt og den som drepte. Sitter med et hefte fra biblioteket med kopier av avisartikler om drapet, om rettegangen og dommen.

   Utrolig detaljert beskrevet, med fullt navn på den døde og morderen fra dag tre-fire etter drapet.

   Har funnet fram til den enes slekt tilbake til begynnelsen av 1700-tallet og jobber med den andre siden, i tillegg var jo morderen og den drepte i slekt.

   Joda jeg har også hjulpet en del med deres slekt, ikke at jeg har gått fram slik som deg, men har vi kommet innpå temaet, har noen fortalt de har hatt lyst å finne ut av sin slekt men vet ikke hvordan, hvor de skal begynne osv., så har jeg hjulpet dem igang.

   Litt starthjelp, andre har jeg laget mye selv fordi de ville det slik…

   Uansett mye må i dag enda gjøres på gamlemåten,for ikke alt er å finne på Internett om det er langt bedre idag enn for en del år siden også der!

   Med vennlig hilsen
   Valerius

2. jonands sier:
   fredag 1. februar 2008 klokken 22:37

   Riktig.
   Men de jeg har snakket med har ikke en gang vist at det fantes noe på internet som man kunne starte med. Man skal ikke glemme bibliotek og riksarkivene osv.. har funnet en del som jeg selv må sjekke andre steder..

   Men det som får meg til å kommentere dette var at de jeg snakker om dette temaet blir ganske ivrige å farter på riksarkiv etter å starte opp og slikt av seg selv…

   og det de merker seg selv er at hele familien deres blir nysgjerrige de også og hjelper til med å komme med informasjon de har ingt rundt etter for å få tak i de også…

   men nå har jeg vel kun vært borti et par slike tilfeller.. ha noen som ikke er interessert i det hele tatt også og da snakker jeg ikke noe mer om denne hobbyen min

3. Valerius Hildonen Nilsen sier:
   lørdag 2. februar 2008 klokken 0:59

   en merker jo igrunnen fort om folk er intereser eller ikke, men jeg har møtt veldig mange som er nyskjerrige og gjerne vil vite mer om sin slekt. De har ofte veldig få kunnskaper om den, fra sine foreldre eller besteforeldre. For i noen familier har det knapt vært tema. De har ikke kunnskaper om hva besteforeldrene het og hvert fall ikke oldeforeldrene.

   Jeg tror nok at det har skjedd en økende interessee for å få vite litt mer om sine aner, de siste årene. Det virker slik.

   Husker jeg hjalp en familie og da spesielt faren som var veldig nyskjerrig på sin slekt, på den andre siden, konens slekt hadde de god oversikt fordi noen hadde laget slektshefte.

   Så jeg begynte å grave i slekta til vedkommende til glede for noen av barna og i særdeleshet faren. Fant utrolig mye via en gard- og ættesaga bøker. I tillegg til andre kilder som folketellinger og et rikholdig bibliotek på stedet, når det gjaldt slektsgransking, historie mv.

   I tillegg kom jeg over andre på Internett som hadde jobbet med noen felles aner, langt tilbake i tid. Så jeg kom utrolig langt, med de forbehold en må ta for andres arbeide når en ikke har mulighet til å sjekke alle kilder, grundig nok.

   Det ble faktisk noen sider, en stor bunke, men da hadde jeg også tatt for meg ektefeller, søsken mv til de ulike familiene bakover, og ikke bare rett linje bakover som er vanlig.

   Jeg bruker å grave på kryss og tvers, og søker bakover til de inngiftes familie og forfedre, så det blir ganske omfattende til slutt, men utrolig spennende.

   Liker å få med fødsel-, hjemmedåp, kirkedåp-, konfirmasjons-, ekteskap-, døds-, bisettelsedato, om mulig. I tillegg til hvem som var faddere, forlovere mv. for de ulike begivenhetene. Enventull flytting, bostedsopplysninger mv.

   Alt dette forteller jo en historie, og gir et bilde av samfunnet de bodde i i tillegg. Når det gjelder min egen slekt så er vi ganske mange som driver på, store deler kommer også ut i slektsbøker, og noe er der allerede.

   Enda er det mange små hull og i særdeleshet har jeg problemer med å finne ut om slekta til min mormor som ble igjen i Russland og også de som utvandret dit fra Finland. Hun var den eneste av dem som rømte til Norge, broren døde mot slutten av krigen. Men å få opplysnigner fra et område som ikke eksisterer i dag og er kun et militært område, i tillegg til manglende språklige kunnskaper for min egen del.

   Har fått oversatt min mormors russiske dåpsattest, og funnet veldig mye om hennes mors slekt, da foreldrene til moren bodde i Vardø og var utvandret fra Finland, andre søsteren til moren fikk jeg vite mye om via mail som bosatte seg i Nordland. Men farsiden til min mormor er helt tom, bortsett fra at jeg har fornavnet hans og mulig etternavnet.

   Morfar siden har vi helt tilbake til slutten av 1600 tallet, hvor fortsatt huset til vår forfar står der enda i Finland og hele bygda er fredet.

   Meste av slekta stammer fra Finland og Nord-Sverige, så det er lite norsk blod i årene….

   ;0)

Legg igjen en kommentar

Navn (required)

Epost (vil ikke bli publisert) (obligatorisk)

Nettside